Om lukt og fjortisfeber

Hva skal man skrive om en sen mai kveld før en fredag med jobb når man egentlig burde vært i seng for en stund siden, men det er alt for varmt i leiligheten til å tenke på at det er kvelden. Om hvordan det er å endelig få se en artist live som man har likt i mange, mange år og så føle at man ikke kan stå langt fremme fordi det er 400 kids som kanskje har hørt to låter, begge fra i familietv i fjor…? Eller om faktum at man kan dokumentere alle andre minner enn lukt? En kan ta bilde av hvordan ting ser ut, man kan ta opp lyd av hvordan noe høres ut eller til nød ta vare på en bit av noe for å minnes hvordan det føles. Men lukten, den kan man ikke ta opp eller ta bilde av… Lukten av syriner en sommerkveld på vei hjem fra bestekompisen for eksempel.

Nei, kanskje jeg bare skal holde meg til dette: Jeg har hatt en fin kveld, snakket fransk med to franskmenn som skrøyt av både fransken og kjolen min, spist pannekake med sjokolade og banan (Thomas, jeg fikk lov!) og ble dyttet til å tørre og stå for fan-statusen min. Jeg tror jeg bare lar bildene tale for seg og sier at det var en fantastisk konsert, og jeg er glad jeg endelig fikk opplevd Vinni live!

Forresten så er mannen sjøl ganske hyggelig. Han hadde akkurat sagt nei til noen kids som spurte om bilde da jeg spurte pent… Han syns vel synd på meg midt inne i mengden av mennesker med gjennomsnittsalder på ti, eller kanskje han syns det var koselig at jeg hadde vært fan lenge :) Jeg er hvertfall gammel nok til å ha hørt om Paperboys!

Leave a Reply