Lillegris Blog

This is the hardest story that I’ve ever told
No hope, no love, no glory
Happy endings gone forever more

Javel, så var du gammel.. Og du var syk. For ikke å snakke om at du har levd et godt og spennende liv. Men du var mormoren min, og nå er du borte.

Jeg har fortsatt ikke helt skjønt at du aldri mer skal le av oss som går rundt juletreet, eller at jeg aldri aldri mer får fortelle deg om ting som har skjedd i det siste. Selv om jeg har båret kiste på skjelvende ben og sett alle kransene på graven din. Jeg er så glad for at du fikk oppleve at jeg fikk orden på jobb og leilighet, at mamma og pappa var i gang med arbeidet på huset ditt og hadde fått solgt sitt eget, og at du rakk å få besøk av Gunnar og Mina en gang til.

Da jeg var liten husker jeg at du passet meg, at du børstet håret mitt og at vi lagde såpebobler med hendene før jeg skulle legge meg. Den dagen du døde blåste jeg såpebobler med naboene mine utenfor huset her. En gang spiste du roseblader fordi jeg hadde en liten kosehest som “bare spiste roser” og du også måtte smake. Etter sandkakebaking i desember fortalte du alltid historien om han som skulle ha trønder sodd til middag to dager, men ringte deg og sa “du sa det skulle holde til to middager du!”. I monmon huset hadde jeg et eget sararom, og jeg er fortsatt sikker på at du hadde bedre både brød og gulost selv om mamma mener det var det samme som oppe hos oss.

Jeg husker Tina og jeg syklet innom og du sa at vi var så like. Du kjøpte alltid brus spesielt til meg når det var selskap. Selv om jeg ikke liker brus, hadde jeg drukket det herfra og til evigheten hvis jeg kunne gjort det sammen med deg. Til jul fikk jeg annen dessert fordi jeg ikke liker multekrem, og fordi jeg skulle slippe oppdragelsen akkurat de juledagene.

Javel, så var du gammel.. Og duvar syk. For ikke å snakke om at du har levd et godt og spennende liv. Men du var mormoren min, og nå er du borte.

Kjære Mormor, jeg savner deg

 

Memory
All alone in the moonlight
I can smile at the old days
I was beautiful then
I remember the time I knew what happiness was
Let the memory live again

Daylight
I must wait for the sunrise
I must think of a new life
And I musn’t give in
When the dawn comes
Tonight will be a memory too
And a new day will begin

Filed under: Filosofering on September 6th, 2011