Lillegris Blog

Det hender jeg surrer med ord, som når jeg kaller det eacon og begg eller sier at vi har innført “ordspjell bille”. Det hender jeg bare bruker rotete ord, for eksempel hvis jeg er veldig glad eller frustrert. Det hender, faktisk ganske ofte, at jeg sier mange ord på veldig kort tid. Og det hender at ord ikke er nok, at det er tomt, at språket ikke har nok ord til å beskrive situasjonen.

Det er der jeg befinner meg nå. Jeg vil fryktelig gjerne være så flink som Karen til å legge ord på følelsene mine, eller vite hvilke riktige trøstende ord jeg kan si til venninnen min som var på Utøya. Jeg vil gjerne kunne lese nyheter som gir meg en forklaring på hvordan ett menneske kan være i stand til, ikke å drepe, men å slakte ned så mange mennesker. Men kanskje pressen også er tomme for ord. Jeg leser og leser, jeg klarer ikke la være, men det gjør meg ikke noe klokere.

Jeg leste en fantastisk blogg, der forfatteren spurte om hva mannen tenkte før han rettet våpenet sitt mot uskyldige mennesker og trakk av. I media kan man lese at han var overasket over at han hadde kommet seg til øya, men at han fortsatt mente det han gjorde var nødvendig. Jeg blåser i om han er sinnsyk, jeg håper han råtner i fengsel. Jeg har alltid vært mot dødsstraff, og det er jeg jammen meg enda, denne mannen skal ikke slippe unna.

Alle har en mening, alle snakker om det og alle innkluderer store deler av verden. Jeg er plutselig kjempestolt av å være norsk, norsk i et Norge der alle har endt opp med å være likere enn noen gang etter en handling som egentlig skulle splitte oss i farger og religion. Alle som kjenner meg vet at jeg er stolt av å bli brun om sommeren, og det hadde vel ikke vært noe vits i hvis jeg ikke liker mørke mennesker i utgangspunktet. Dette var dette med ord igjen da… Jeg håper jeg klarer å være en tollerant person som aksepterer folk som de er, jeg er generelt glad i å møte, snakke med og være sammen med mennesker uansett hvem de er. Jeg har tusen millioner følelser plassert utenpå kroppen min så de er enkle å se, og nå lider de for alle pårørte, bekjente, hjelpemannskap og alle andre som ikke direkte er knyttet til terroren annet enn at de er en del av fellesskapet Norge. Fellesskapet verden.

Samtidig går tiden videre, jeg kan ikke fatte og begripe hvordan disse modige, modige menneskene har taklet det de har vært igjennom, men jeg er så stolt på deres vegne! Jeg er glad for at jeg har så mange gode venner jeg bryr meg om, og som en av dem sier er jeg glad for at jeg fortsatt har små problemer som viser at verden fortsatt er der og fungerer. Om jeg så er fryktelig egoistisk på grunn av det er mine små problemer relativt store å takle i tillegg til at nasjonen min sliter. Jeg føler jeg ikke har lov til å tenke det, men jeg kan forsikre om at hvertfall 95% av mine tanker går til berørte og offentlige personer, ikke værst med tanke på at det er bevist at 90% av tankene våre stort sett dreier seg om oss selv.

Dessuten er jeg stolt av Stoltenberg, for en sterk mann!

Filed under: Filosofering on July 26th, 2011