Lillegris Blog

Av og til lurer jeg på hva som foregår oppi hodet på folk. Det er ikke så ofte jeg blir ordentlig sint lenge av gangen, men nå er jeg rett og slett god gammaldags forbanna.

Pepita og jeg dro av gårde på leietur sammen med to hester fra nabostallen. For å komme seg opp i skogen hos oss må man først gå over en bilvei, akkurat der det går over fra 60 til 30 sone. Rett over veien går det bakke opp og ned over en haug, og på andre siden der er det en sti med jorder på hver side. I dag var det en DIGER skurtresker på det ene jordet, rett ved siden av stien. Normalt er ikke dette noe pes med Pepita, men siden hun har stått i over en uke og har minst 300 kg ren energi som venter på å få utløp var hun særdeles skeptisk til denne tingesten. Ikke på langt nær så skeptisk som de to andre vi hadde med oss da, som gikk helt fint helt til vi var like ved maskinen og han som satt inni bare fortsatte å kjøre mot oss uten en gang å tenke på å sakke farten. Tror du det hjalp da vi plutselig hadde to panikkslagne, svære hester og en nervøs liten ponni? Neida, han bare ga gass og fulgte ETTER den hesten med mest panikk som var på vei i full fart hjemover!

Jeg fatter ikke at det går an! Det hører med til historien at vi vet denne mannen er hestevant, og uansett er det ganske lett å se at en hest er redd når det spretter rundt som en sprettball på stive bein, med hodet rett i været og ørene på stilker. Det er også relativt vanskelig å se alderen på de som sitter oppå der under ridehjelmen, ikke at det egentlig spiller den helt store rollen i bunn og grunn, men TENK hvis det hadde vært hestepasseren min på 11 som satt oppå en panisk hest som bare ble mer og mer skremt fordi han kjørte etter den med et kornsprutende monster? Nevnet jeg den bilveien? Hva hvis hesten hadde tatt helt av og løpt under et tre med lave greiener? Jeg kan love dere at en hest med panikk ikke tenker mye på den som forhåpentligvis fortsatt sitter oppå! I værste fall kunne både hest og rytter blitt alvorlig skadet, om ikke drept. Jeg er kanskje overdramatisk nå, men noen må jo tenke litt sikkerhet når denne sjåføren nekter plent. For han, han kjørte helt ned til jordet, snudde og kjørte litt frem, men rygget tilbake mot den skremte hesten så snart den turte å nærme seg litt igjen. Da hesten fikk en foss av korn mot seg var det nok for dens vedkommende, og skurtreskermannen satte snuta i vår retning for å skremme våre hester enda mer. Fram og tilbake, kjøre litt frem og rygge tilbake mot hestene. Hadde han her lagt igjen hjernen hjemme? Kanskje jeg skal kjøpe en kikkert til han, for de øynene kan hvertfall ikke fungere noe særlig. I steden for å fjerne beinet fra gassen i kanskje et halvt minutt sånn at vi kunne skritte rolig forbi resulterte dette i at jeg blei sparket i beinet og ryggen av den hesten som var mest redd, ikke hardt… men han kunne truffet hodet mitt.

Til syvende og sist hadde vi en koselig gåtur i skogen, om enn med hester som hadde over gjennomsnittet høyt adrenalinnivå. Men jeg syns faktisk ikke det spiller noen rolle. Denne mannen burde håpe han ikke treffer på meg på en stund, for jeg missliker utrolig sterkt folk som setter andres helse (hestene også ja, men om han ikke tenker på dem burde han i det minste ha litt medmenneskelighet) i fare fordi man ikke vil gi noenting av sin tid for å tenke litt sikkerhet.

Kjære Gunnar (for the record: broren min, ikke møkkabonden), hvis du leser dette:

Jeg blir så sint!

Dessuten skjønner jeg godt at de blei redde:

Bildet er høytidelig lånt fra Adressa og er tatt av Mariann Dybdahl. Please let me know hvis jeg skal ta det bort.

Filed under: Filosofering, Hest on September 15th, 2011