Lillegris Blog

Min fantastiske bil er borte. Solgt, fordi jeg ikke kan mekke bil, fordi jeg ikke har råd til å ha to og fordi disse to kombinasjonene ikke akkurat er som hånd og hanske. Og selv om han som har kjøpt Pedro virker veldig hyggelig, jobber med bil og har planer om å pusse den opp og passe godt på den er det faktisk helt grusomt.

Jeg har sett det komme relativt lenge, etter en vinter med mye kulde og ikke så blid Pedro. Han er tross alt en gammel herremann, og at vinteren kan ta litt på skjønner jeg godt! Likavell, det begynte å bli ganske tydelig at jeg ikke hadde riktig bil til mitt bruk og til mine mekaniske (?) evner, og jeg kjøpte Ronja i mars. Siden hun bestemte seg for å bryte sammen på ringvei 3 en måned etterpå hadde jeg Pedro hele sommeren også, men da han ikke gikk gjennom EU-kontrollen og Ronja var frisk igjen var det ikke så mye håp lenger. Så det ble lagt annonse på finn, og fra jeg hadde en for å se på bilen på lørdag kveld har jeg igrunn vært rimelig ødelagt.

Da jeg på søndag bestemte meg for å selge til bil-karen som så på den dagen før ble jeg enda mer ødelagt, og kan vel si at jeg ikke var det beste selskapet for naboene mine. I dag klarte jeg meg utrolig bra lenge, Morten sto opp tidlig og hjalp meg med å vaske bil og ta bilder; vi vekket naboene fordi vi sto og vasket klokka åtte om morgenen!

Morten passa på å spyle både seg selv og bilen!

“Åja, så du kjører ikke sånn Gatebil stil?” Nah, ikke når det kommer frostrøyk ut av munnen min!

Siden jeg hadde tenkt å vente på at den tørket, men fikk “Hallo, prøv å ta en dusj og gå ut og still deg våt i skyggen og se hvor lang tid det tar a!” tilbake fra Morten, så da var det bare å ta fram håndkle. Etterpå kjørte vi rundt for å finne fotoshoot location, men endte til slutt rett nedenfor hjemme. Jaja, siste kjøretur var jo ikke så dumt i noe fall. Morten er dessuten vanvittig flink til å holde meg i godt humør og få meg til å le selv om jeg er lei meg! Flink venn!

Som alltid, veldig gøy med shoot! Klarte meg (nesten) gjennom hele skoledagen også, men så kom de for å hente bilen og verden min datt litt sammen. Stakkars mann, det er jo værre enn å ta sukkertøy fra småbarn dette her. Han var veldig snill og sa jeg kunne ringe hvis jeg ville se den igjen, og at han skulle passe godt på den, og jeg tror Pedro får det veldig fint… Og han bor faktisk i Tønsberg… Det er bare fryktelig trist at han ikke er sammen med meg lenger!

Hvorfor er det egentlig så trist å selge en bil? Det er jo bare en ting? Tja, for det første er jeg jo sånn at jeg syns synd på alle mulige ting og knytter meg til de merkeligste saker. I tillegg er det en gammel bil som dermed har fryktelig mye mer sjarm, jeg har hatt han i fem år og det er den første bilen min. I tillegg så har jo Mormor hatt han hele tiden før det, dvs 36 år i familien vår.

Dessuten har det mye å gjøre med at denne bilen ER meg. Vi matcher så bra at folk som ikke aner hva slags bil jeg kjører ser den og sier “det MÅ være Sara sin bil!” Jeg har alltid vært fryktelig stolt av han, fått masse skryt og elsket han opp i skyene. Jeg tror han kommer til å få det bra nå også, men jeg kommer til å savne han så utrolig mye Fine bilen min! <3

Filed under: Bilder, Filosofering on September 13th, 2010