Lillegris Blog

i soma kapell

natt til i denne dagen tok kjersti og jeg tog til stavanger. Fikk ikke sove alt for mye, men det var ok nok. Harald henta oss på stasjonen (snill, takk) og kjørte oss til stallen for å hente pedro. Dro hjem til hybelen og sov i noen timer før vi reiste på bytur. mens vi gikk rundt der var det fortsatt uvirkelig, enda danni ringte og ba oss til han for å prate litt før vi skulle i kirka. Var innom en blomsterbutikk og fikk noen utrolig pene liljer, før vi stressa som helter hjem til meg for å skifte. Var innom hos danni en tur før vi kjørte etter han for å treffe munz og noen andre kompiser. Da vi kjørte etter de, tror jeg det endelig gikk opp for meg, for jeg blei sinnsykt kvalm.

Selve begravelsen har jeg ikke lyst til å skrive så masse om, men jeg begynte omtrent å gråte før jeg kom inn i kirken. Det var fullt, veldig fullt, og jeg er glad for at han hadde så mange som var gla i han. Men jeg tror ikke jeg har vært med på noe tristere noengang, og jeg har aldri grått så mye. hadde ikke kjersti vært med meg hadde jeg ikke klart meg, og jeg er dessuten sinnsykt takknemlig for at danni kom bort til meg etterpå.

turen hjem med nattog var helt grusom…

minner om anders:

“hei, eg orke ishe reisa meg” utrolig sjenert gutt som ikke turte å snakke ordentlig med oss de siste dagene.
“jo, dere eeee så driiiiiidas! begge to!”
“eg kan ishe smila på bildår!”
“slapp av, eg klarar meg” (som presten sa, det var jo akkurat det han ikke gjorde)
“kanshe alle bare vere vennååår?”
“HEI! eg komme ner!”
“har du grene? det e ishe bra!”
munz: “eg vedde på at gaus ligge på bordet og SOGLA på BCM!”
“dere må ishe vere så bekymra, hu er ishe så sur”
“ja, men vi kan ishe spella musikk etter klokka ti då, vi har fått klage”
“eg må nesten ta bilde av den lappen!”
da vi fortalte om spøken vår: sjokka tryne til tusen før han brølte “FYR OPP!!!”
“og som skulle ta bilde av an!!! men dere va flinke, eg trudde du bare skulle si det til mora di eg”
“sprit drepe ALLE bakterier!”
meg: “trenger jeg det?” han: “eeeeh, ja…” også hjalp han meg å styrte en halvannen liter vannflaske.
da han hadde kutta seg i handa, nekta å la vær å bade, og seinere satt og helte bacardi i handa.
“eg takle ishe komplimenter så bra..” meg: “bare smil og si takk!” han: “men eg syns jo ishe det sjøl…” meg: “liker du ikke ha håret ditt sånn da?” han: “nei! men orka ishe varmen”
munz: “kan eg låna den kvite lua?” han: “ja, men då ska eg ha den svarte”
meg: “vær søte! unnskyld, vær digge!” alex: “hahaha” han: “høh? åja” også var de digge på bildet begge to, flinkingene
at han “samla smuler” i navlen sin fordi han alltid var sulten
banker på vindu ‘hjemme hos seg’ midt i natta, munz: “hei gaus, e du trøtte?” han: “ja..” munz: “eg ska åpna for deg..” meg(henger ut av vindu) “anders!” han: “hei! eg eeee sååå driiiiiiiiiiiidas!” løper bort til meg og kolapser i en haug med bademadrasser, helt ute, så munz og alex måtte bære han inn.
danni: “eg ska dra han ud av senga i morra tidleg så du får sagt hade til han! eg låve!”
Danni: “om du huske ka eg låvte deg i går?” han: “kan eg pisse ferdig fyst?!”
etter at vi hadde diskutert hva slags sjangere vi likte best innafor musikk, og jeg hadde gått med på at techno ikke BARE er dritt. Så lurte jeg på hvilken sang som var “hans” siden jeg viste dannis var “good riddance” osv. Da gikk han og satte på supermann…
Siste kvelden når jeg sa at jeg ikke kunne reise hjem uten å ha sett en andersdans til, og han sa “se nå!” før han satte på “pakito – living on video” og danset for meg.
Da han først ikke ville ta av seg armebåndet, men seinere viste meg kuttet sitt etter en lang og dyp samtale om liv, død og samfunn.

da de spilte bare orgel/piano på everybody hurts, mens alle kom til ro på starten av begravelsen, og ikke minst mens de bar ut kista.
Alt det fine presten sa om han…
søsteren hans som sendte mld og sa hun savnet han på mallorca
han som sang solo på eg ser av bjørn eidsvåg
de to første tonene (og resten) av superman som fikk meg til å huske så mye mer av det jeg hadde glemt om han.

anders, jeg er så gla i deg… jeg savner deg så sinnsykt og jeg er lei for at jeg ikke har gjort mer for deg, mer for at dette ikke skulle skjedd! jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg smiler eller ler nå, jeg føler at jeg ikke har rett til å ha det vondt når jeg vet at familien din osv har det så mye værre enn meg. Men jeg kommer aldri til å glemme deg, det kan jeg love. håper du har funnet fred, nå kan ingen røre deg…

Filed under: Uncategorized on December 12th, 2006