Lillegris Blog

Innmari random at det ringer en fyr fra norsk folkeregister og skal høre om jeg kjørte noe i går! Gårsdagen bøy (ba, bød, bydde? Please insert right form of this verb..) nemlig på verdens verste kjøretur med hest og henger, totalt wasted og helt grusomt… At laget skulle ha trening var i utgangspunktet supert, at den skulle være i Ski var heller ikke noe større problem ettersom bilen min fortsatt er sliten og jeg låner min kjære pappa sin, med hengerfeste. Neida, jeg hadde pakket ferdig dagen før, sto opp halv syv (På en søndag, for the record) og var av gårde med ponnien på første ferja kvart over åtte. Det pleier ikke å bry hun lille brune noe særlig å ta ferje, men i dag var det flere andre hestehengere med og den ene passasjeren i en av disse gjorde sitt beste for å maltraktere hengeren sin… Ja, hest som sparker i hengeren på en metallbåt gir LITT gjennklang, i tillegg til at Pepita merker andre redde hester, så da sto jeg der inni hengeren da, og sang med min vakre stemme fordi det roer henne veldig. Så får det heller være med alle de rare blikkene vi fikk

I moss regnet det, men bortsett fra å lure på om jeg skulle lukke luken bak hos frøkna så var jo ikke det noe stress… Da det begynte å snø tenkte jeg bare at jeg fikk sale på i ridehuset og at det var nice at snøen ikke la seg. Så feil kan man ta, etterhvert som jeg kjørte lenger og lenger blei det mer og mer snø, og til slutt sto vi omtrent stille i oppoverbakkene og kjørte i hele 20 km/t når det var flatt (og når 20 km/t føles fort, så kan dere tenke dere hva “nesten stille” vil si) for å ikke skli i alle retninger. Bilen spant, hengeren styrte seg selv og jeg blei mer og mer gretten og grinete. I tillegg kjørte jeg feil, først en gang og så en gang til, sistnevnte inn på HELT feil gård der jeg ikke klarte å snu fordi bilen ikke fikk feste, og seinere kjørte meg enda mer fast da jeg kjørte ned en liten bakke for å snu på en plass der det ikke var plass likavell. Etter mye banning, mye spinning, mye henger i enda flere retninger enn tidliger, mye ponni med angst og LITT hjelp fra den veldig snille mannen som eide gården, og som fikk rygget og snudd for meg, var jeg tilbake på veien.

Fordi jeg hadde brukt all ridehustiden omtrent på å sose rundt i snøværet bestemte jeg meg for å vende snuta hjemover før det blei enda mer umulig å kjøre noe sted. Vi kom oss helskinnet tilbake til Moss, der ny musikalsk ferjetur ventet før vi endelig var tilbake i stallen. Pepita fikk komme ut til vennene sine, jeg ble til et flismonster da jeg møkket i orkanvinden, og endte ENDELIG i sofaen min.

Filed under: Hest on March 22nd, 2010