Lillegris Blog

For dem som har lite å gjøre, og ønsker innsyn i min utrolig kaotiske drømmehjerne!

Jeg er i et hus, sammen med familien min som bl.a. består av en bitteliten lillebror, og telefonen ringer. Det er politiet som gir oss beskjed om at han psychoen som prøvde å slakte oss ned for fote har sluppet ut av fengsel, og når vi legger på ringer han selv og sier at han er på vei for å ta oss. Vi bolter alle dører og bestemmer oss for å rømme, men det er veldig viktig at vi ikke ser sånn ut fordi at da følger han bare etter. Alle naboene i hyttelandsbyen vi bor i begynner også å få panikk, og når det kommer en bil kjørende er vi sikre på at det er morderen! Men det er bare pappaen vår, som pakker alle bortsett fra meg inn i bilen for å få dem vekk, jeg blir nemlig hentet av en stor turbuss der mange av vennene mine allerede er; Hele Huset gjengen, Camilla, Kaja osv.

På veien må vi hoppe av en båt og ned i havet der en dame skvulper rundt i redningsvest og svømmer oss inn til en bitteliten øy. Men det er ikke øya vi skal til, vi er nemlig i en alpelandsby når vi kommer opp av vannet. Den ligger i en fjellside, og vi går nedover mot dalen i retning av et annet fjell som det ryker av. Det er langt borte, og rett nedenfor det står det masse palominoer med ryttere mens det er folk overalt som jobber med ulike gjøremål, sånn som på settlers. Jeg spør om det kanskje ikke er en vulkan siden det ryker, men de andre bare ler av meg, fram til det plutselig bryter ut panikk hos hestene og rytterne langt der borte og de kommer i full galopp mot oss. Det gjør lavaen også, og vi begynner å springe!

Vel tilbake i landsbyen slapper vi litt mer av, men det er et nytt og større utbrudd, folk og hester blir slukt av lavaen og vi løper alt vi klarer oppover fjellsiden bak landsbyen. En rytterløs hest galopperer forbi meg, men fordi jeg har så panikk får jeg tatt et perfekt påhopp på den, fra feil side uten en gang å tenke over det. Det hjelper litt, men når vi må enda lenger opp pga nytt vulkanutbrudd klarer den ikke løpe fortere enn de andre menneskene, så jeg hopper av og drar den med meg gjennom orienteringsløyper og vinranker, før vi til slutt ender på toppen av åsen/fjellet og ser ut over en grønn dal. Vi står ved siden av et lite steintårn, og en gjeng fra landsbyen står vakt på toppen og kikker ned på en hær av gammeldagse krigere med fransknorske flagg. Det er tydelig at de to folkeslagene ikke er venner, men vi roper til en speider som står rett nedenfor oss at vi er norske og vifter med et slitent og brent norsk flagg, og han rir for å si fra til hæren. I mens diskuterer gjengen vår om de skal gå ned til landsbyen igjen, og til slutt er det bare Camilla og meg igjen som blir hentet av speideren og får utpekt en veiviser som skal hjelpe oss til friheten.

For å komme oss til “det andre landet” må vi gjennom landsbyen, og vi har blitt deres fiender så vi må snike oss rundt hjørner mens vi prøver å lære guiden vår tysk. Vi finner veien ned i en kjeller der vi får ansvar for å blande hemmelige ingredienser i et glass for å åpne en skjult dør. Men det er tusen ting i rommet, så når vi hører noen kommer ned trappen for å lete etter oss hiver vi i panikk oppi alt som minner oss om gjengen vår, skriver ned ting om Norge på en lapp og prøver å se snille og uskyldige ut. Det virker, glasset fylles med vann og en dør til en bratt, skummel trapp åpner seg. Vi løper opp den, og ender på utsiden av et klasserom som vi tar Bond-takling inn i og gjemmer oss i bokhyllene. Men jeg er for lang, så jeg får ikke plass og setter meg heller på utsiden av Camilla og han andre sin hylle. For å skjule meg trekker jeg for en gjennomsiktig blondegardin og mener bestemt at læreren kommer til å se oss, men guiden vår sier at han har gjort dette før og vi må bare gli inn i klassen når tiden er riktig. Læreren henter en bok uten å se oss, snur seg og sier “nå dobbeltgjengere, må dere…”, som gjør at alle elevene reiser seg og de to andre finner en plass der dobbelgjengeren deres har sittet. Men jeg finner ikke min, så jeg prøver å gjemme meg under et bord. Dessverre blir jeg busted med en gang, men stemmen til guiden vår visker meg i  øret at jeg må bare gjøre meg interessant for den amerikanske læreren, så kan det gå bra! Når jeg blir spurt om hvor jeg er fra klarer jeg AKKURAT å komme på at jeg er fra Norge, og ikke England, og læreren blir så fornøyd med svaret at han slipper meg “fri” og jeg går ut derfra… og inn i en hytte ved sjøen der Jessi og Siri møter meg og Ida Sofie i døra.

De sender oss opp for å sove, fordi de vil ha “the master bedroom” selv, som ligger helt ved vannet. Jeg klarer derimot ikke å roe meg, og drar hjem der alle står og pakker for å flytte. Jørgen står ved en Spar-kassedisk og pakker bleiene til lillebroren, som ikke er min likavell, men hans. Jeg er all smiles og bestemmer meg for å hjelpe til, men det er en alarm som går et eller annet sted og jeg føler det er noe jeg skal huske…

Filed under: Uncategorized on March 16th, 2010