Ikke lasagnehest, men bilder av hest. De sterkeste bildene av hest jeg noen gang har sett. De er tatt av fotograf Wiebke Haas i Egypt, og jeg har først sett dem via siden til Prince Fluffy Kareem på facebook. Sistnevnte jobber med å hjelpe syke og skadete hester i Egypt, på frivillig basis.

Prince Fluffy Kareem redder altså hester i Egypt, i tillegg til å gi arbeidende hester en pause og behandling, og behandler de lokales hester. De har en fantastisk humor over facebooksiden sin, og det tok ikke lang tid før jeg ble totalt sjarmert. Mye av grunnen til at de kan gjøre dette er fordi folk bl.a. donerer penger. Jeg vet det er så alt for mange formål der ute som trenger hjelp, og som man burde støttet. For min del var det disse bildene til Wiebke som traff meg, som fikk hestejenta i meg til å vri seg. Wiebke Haas har tatt bilder av pyramidehestene, og dette utvalget er det som absolutt traff meg rett i hjertet og nesten fikk meg til å slutte i jobben og kaste meg på første fly:

Alle bildene her kan sees i stort format dersom man klikker på dem, og flere av Wiebke’s bilder ligger på hjemmesiden hennes her: Wiebke Haas: Animal Photography

Prince Fluffy Kareem kan finnes på facebook eller på deres hjemmeside

Idag var jeg i Bankhjørnet mitt på Bakkenteigen. Det er alltid koselig der, men i dag var det rett og slett helt fantastisk! I dag var det masse kjentfolk, og mange som egentlig er ferdig på skola, men som var på besøk. Og i dag… I dag var det grusomt å ikke være student lenger.

Da jeg flyttet til Vestfold hadde jeg bestemt meg for å bli med på ALT som skjedde for studenter. Og det gjorde jeg, nesten hvertfall Det var kanskje derfor jeg grodde fast her. Det gjorde det i alle fall mye værre da jeg “måtte bli” voksen, slutte på skola og begynne i jobb. Hele identiteten min føltes som om den forsvant, flokken min ble på en måte borte og hele Sara måtte tilpasse seg på nytt.

Det tok litt tid da, jeg er helt klart fortsatt ikke helt ferdig med StudentSara. Men det funker bedre nå enn den første høsten. Naturlig nok blir man ikke automatisk dratt med i samme grad lenger, og da hender det at man føler seg veldig ensom. Særlig når mange av kompisene jobber på samme plass og fortsatt har noe av dette samholdet.

Stort sett så går det likavell veldig bra. Jeg gjør jo såpass mye at jeg ikke akkurat har tid til å tenke på at jeg ikke er student lenger. Også har man sånne dager som i dag, som viser deg en del av fortiden. Da husker jeg hvor fantastisk studietiden var, hvor glad jeg er i massiv sosialisering og arrangementer og først og fremst hvor fantastiske menneskene rundt meg er! Våren: verdens beste studentperiode. Lunch og kos i sola, grillene som smelter frem fra snøen på Klokkergården, timevis med prating når jeg skulle vært fornuftig og nach med gitar og piano.

Herregud, jeg savner det! Det er vel det de sier, at studietiden skal være det beste i livet ditt. Men noen ganger, for en sentimental frøken med PMS, da kan det faktisk bli litt for vondt i hjertet

Så er det ikke noe forsøk på å rette det opp heller, og det er dritt.

Jeg savner Ida…

Min kjære, fantastiske Tina vet at jeg elsket As If da det gikk på tv, og plutselig en dag hadde hun funnet det på Netflix! Jeg syns offesielt Netflix er verdt pengene, bare på grunn av dette. Nå har jeg underholdning, og hver episode er 20 min sånn at man alltids har tid til en mer selv om man kanskje egentlig skulle lagt seg (kremt… dette har selvfølgelig ikke skjedd…) Jeg tror jeg liker det fordi det er litt underground, ikke typisk flashy dramaserie. Det er mer virkelig, og jeg føler at problemene deres ikke bare forsvinner som i andre serier. Også er det jo litt “trip down memory lane”…

Jeg har forandret stil ganske mye fra da jeg var 15-16 år. Heldigvis kanskje, men noen ganger føler jeg at jeg bare går i jobbklær eller ridebukse. I dag har jeg tatt frem den rake motsetningen av bankSara, og har fått på meg den baggy buksa og hettegenseren med tusen farger. Jeg savner hettegenserene mine Godt man kan bruke fredagskvelden til å se timesvis med gamle serier og føle seg litt ung og dum igjen (for the record: nå er jeg ikke ung lenger, nei!)

Det som er med meg og de sære tv-seriene mine (jeg elsker også Glee…) er at jeg ikke får crush på en person i serien, men par. I As If heier jeg på Dan og Alex, men det er ingenting mot hvordan jeg gråter og snørrer for Jamie og Sooz. Og det har ikke gått over på alle disse årene. Ida sa til meg ang. Glee at det er nok meningen at jeg skal bry meg så mye om karakterene i serien at jeg blir lei meg. Da har serieskaperne klart å gjøre noe riktig. Og jeg liker det jo, at jeg blir engasjert! Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært så opptatt av å se det ferdig? Samtidig er det fryktelig trist når det faktisk er ferdig, som gjør meg enda lykkeligere for at As If ligger på Netflix!

Dette ble ganske så usammenhengende, og helt utenfor den stilen jeg har hatt på bloggen i det siste. Jaja, det er sånn tankerekken min er denne fredagskvelden i midten av januar, og da er det vel det som er riktig å skrive ned også?

Jeg mener, ja jeg har lagt den på nett. Så for all del, bruk ideene jeg har brukt. Men det hadde vært hyggelig å spørre først, SÆRLIG når det er snakk om å bruke ORDRETT mine tanker og vendinger. Ordrett sitater fra MIN kamerat. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det føles å være artist og at noen bruker sangen din hvis det skal føles så urettferdig at noen bruker en tale jeg har skrevet. Jeg tror det har mest med at det er et produkt helt av min egen fantasi, at jeg husker direkte hvor jeg tenkte ut de ulike tingene og at det var en ting jeg turte å gjøre helt alene til tross for at jeg ikke egentlig liker å snakke foran folkemengder.

Og om man skal stjele noe, uten å spørre, hadde det ikke vært greit å la vær å legge det på nettet etterpå?

For dere nysgjerrige sjeler, HER er min tale fra min hjerne… HER er den andre talen, i stor grad også fra min hjerne. Og her er et bilde fra 2009 da jeg holdt talen min:

Aikido

Dans

Synge i kor

Stå på ski

Være på tur, og gå på tur

Speiderting

Trene Pepita uten utstyr

Stå på longboard

Fiske…

Kanskje ikke? Men bildet er fint da

Jeg savner deg, jeg…

For ja, jeg er forkjøla Eller møkkaallergisk, men uansett er det ene neseboret mitt potte tett og hodet mitt er fryktelig slitent av det. Det hjelper ikke med nesespray, og ikke med snyting eller snufsing. Så jeg er heller udelikat der jeg sitter på kontoret mitt på jobb, jeg satser på at jeg er frisk i morgen!

Heldigvis har jeg verdens beste bestekompis som har fikset så jeg kan se på tv igjen <3

Her er et bilde av der jeg aller helst ville vært akkurat nå:

Det er helt sykt hvor fantastisk jeg har det når jeg er i Tunisia! Mamma sier at jeg ser så glad ut på bildene derfra, og jeg lurer litt på om jeg egentlig er født i feil land i forhold til hvor behagelig det er med ca 40 grader. En del av meg (den mindre fornuftige) skjønner ikke hvorfor jeg ikke har vært en hel sommer på et sånt sted og jobbet. Så kunne jeg brukt hele dagen som Pirat Prinsesse!

Her er et bilde av dem jeg ville jobbet med:

Den andre delen av meg (akkurat ja, den mer fornuftige) skjønner at det var lurt med jobb med en gang, og at jeg nå som jeg har leilighet ikke bare kan reise av gårde i tre måneder. Men da virker det også som at en mulighet i livet mitt har forsvunnet, og det liker jeg ikke. Greit nok at jeg har blitt hele 100/4, men det får da være grenser?

Her er et bilde av den største grunnen til at jeg blir hjemme i moderlandet:

Sånn til sist: Hvis noen vil bytte nese med meg, eller evnt bare innholdet i nesen (urgh…) så er det bare å hyle ut!

Noen ganger (for det første virker det som alle innleggene mine starter med dette utsagnet, for det andre: MANGE ganger!) får jeg skikkelig lyst til å sette livet mitt på vent og være litt Carrie. Jeg har ingen tro på at jeg er alene om denne følelsen selvfølgelig, men det hadde jo vært litt fint da? Leve av å skrive ned det man tenker, ha utrolig mange fine sko, kunne bestemme at ikke så fine sko faktisk ER fine sko bare fordi man har lyst (flere enn meg som ikke er over-fan av det strutteskjørtet og den rosa toppen som er på åpningsbiten av serien, men skulle ønske de kunne gått sånn bare fordi de var en Carrie?).

Dessverre, til tross for store mengder sko og klær, er jeg nok ingen Carrie. Ingen Samantha, Charlotte eller Miranda heller er jeg redd. Jeg bor i bittelille Tønsberg, sammenlignet med store New York, og jeg er av den typen som syns det er dødskult å være på temafest og LITT kleint på byen etterpå i tilfelle folk bare tror at jeg er rar og ikke har kledd meg ut. Ikke som min fantastiske venninne Ida, som går på byen i ridesko og har det minst like morsomt!

I 2012, der rosablogger har blitt et fenomen, føler jeg at jeg må forklare meg fordi jeg skriver blogg selv. At jeg har holdt på siden jeg var 16, mye takket min kjære bror som prøvde å dytte inn i hodet mitt at gjestebok var “SÅ 1994!”. Dobbeltmoralsk som jeg er linker jeg likavell til bloggen på facebook, i håp om å more kanskje bare en ekstra i tillegg til mine fem trofaste, faste lesere (men jeg er veldig glad i dere også! :)), og sannheten er at jeg syns det er både gøy og deilig å få skrevet ned noe av det som surrer rundt i hjernen. I tillegg har jeg nok et bittelite eksponeringsbehov over normalnivå

Jeg tror også noe av det som fenger meg med sex & the city er den “glamouren” som mangler i hverdagslivet. Jeg er hellig overbevist om at jeg ikke er skapt for dette kjærstegreiene, det er for mye panikk og for mye jentete overanalysering og for mye mas fra min side til at det noen gang skal gå i orden, men jeg savner litt den gammeldagse greia med å ta med folk ut på date på ordentlig. Bli hentet, stearinlys, bli fulgt til døren osv. Jeg har en kamerat som selv sier han er “gammeldags”, men jeg syns han er kjempeflink og jeg tror dette er noe av det som kanskje holder på romantikken i mer enn et par år. De som holder sammen livet ut (kjære mamma og pappa, dere er fortsatt SÅ søte sammen. Jeg vil bli som dere :)) er kanskje flinkere til å reparer i steden for å bare kaste noe som har gått i stykker? Hvis vi alle kanskje fikk en anledning eller to ekstra til å pynte oss og gå i høye hæler?

Tidligere nevnte Ida har foreslått for meg at vi skal pynte oss opp og lage middag en dag. Gjøre en helt vanlig, dagligdags ting til noe LITT mer spesielt, bare for å gjøre noe gøy. Kanskje jeg glemmer, i en alt for travel hverdag, at jeg kan ta meg tid til å danse på stranden, ri på tur i skogen, ta bilder på en eng eller bare gå med hatt når jeg skal på shopping? Vel, den dagen jeg husker dette; den dagen jeg husker å være litt Carrie… Da har jeg i hvertfall de riktige skoene klare!

Jeg vet ikke om det er det dårlige været, eksamenslesingen eller generelt bare en dårlig periode. Ponnien er frisk igjen og var kjempefin på mandag, men i dag var hun stiv som en stokk. Det førte til at det nå er jeg som er stiv som en stokk, nakken min knaser uansett hvordan jeg snur på det (evnt. den). I tillegg har jeg en møkkaperiode på klatring, der jeg føler at jeg egentlig bare blir dårligere og ting går bakover… Det går hvertfall ikke oppover, som det strengt tatt burde gjøre på klatring! Jeg føler meg sånn her:

“Du trenger en ferie!” er kanskje et fint svar? Problemet er bare at jeg akkurat har kommet hjem fra ferie. En fantastisk leke-med-Mina ferie, til tross for at Ryanair gjør det utrolig vanskelig å komme seg ditt. Men Mina er så søt at det veier opp for alt!

To av spottene over speilet på badet mitt har gått, og jeg har ikke fått fikset det. Så den av dere som måtte lese dette og så observerer at jeg er fullstendig orange i ansiktet har herved plikt til å si fra. Ikke at det er sånn fryktelig stor sjangse for at det skjer forresten, siden jeg knuste solpudderet mitt før jeg dro til Tyskland. Det er det fjerde solpudderet jeg slipper i gulvet….

Jeg er rastløs og umotivert. Jeg skjønner ikke at de to tingene lar seg kombinere, men jeg har fryktelig lyst til å gjøre et eller annet samtidig som jeg bare ikke gidder. Det er for eksempel ting som burde gjøres i heimen: sjekke selvangivelse, vaske klær (så jeg slipper å vasse i kleshauger når jeg skal på badet), skifte tidligere nevnte lyspærer (så jeg slipper å se ut som et gresskar), kjøpe nytt solpudder (så jeg slipper å se ut som et lik), vaske verandaen igjen (på den annen side, himmelen gjør et iherdig forsøk i å hjelpe meg på dette punktet), støvsuge (selv om jeg er HELT sikker på at en liten del av meg alltid har hatt lyst på kaniner, rase er ikke så viktig), flytte ting opp på loftet og skifte flere lyspærer (denne gangen, den i gangen… haHAH!)

Likavell, det er virkelig ikke så galt som det høres ut som altså! Det fins jo sjokoladekake!