Ikke lasagnehest, men bilder av hest. De sterkeste bildene av hest jeg noen gang har sett. De er tatt av fotograf Wiebke Haas i Egypt, og jeg har først sett dem via siden til Prince Fluffy Kareem på facebook. Sistnevnte jobber med å hjelpe syke og skadete hester i Egypt, på frivillig basis.

Prince Fluffy Kareem redder altså hester i Egypt, i tillegg til å gi arbeidende hester en pause og behandling, og behandler de lokales hester. De har en fantastisk humor over facebooksiden sin, og det tok ikke lang tid før jeg ble totalt sjarmert. Mye av grunnen til at de kan gjøre dette er fordi folk bl.a. donerer penger. Jeg vet det er så alt for mange formål der ute som trenger hjelp, og som man burde støttet. For min del var det disse bildene til Wiebke som traff meg, som fikk hestejenta i meg til å vri seg. Wiebke Haas har tatt bilder av pyramidehestene, og dette utvalget er det som absolutt traff meg rett i hjertet og nesten fikk meg til å slutte i jobben og kaste meg på første fly:

Alle bildene her kan sees i stort format dersom man klikker på dem, og flere av Wiebke’s bilder ligger på hjemmesiden hennes her: Wiebke Haas: Animal Photography

Prince Fluffy Kareem kan finnes på facebook eller på deres hjemmeside

For ja, jeg er forkjøla Eller møkkaallergisk, men uansett er det ene neseboret mitt potte tett og hodet mitt er fryktelig slitent av det. Det hjelper ikke med nesespray, og ikke med snyting eller snufsing. Så jeg er heller udelikat der jeg sitter på kontoret mitt på jobb, jeg satser på at jeg er frisk i morgen!

Heldigvis har jeg verdens beste bestekompis som har fikset så jeg kan se på tv igjen <3

Her er et bilde av der jeg aller helst ville vært akkurat nå:

Det er helt sykt hvor fantastisk jeg har det når jeg er i Tunisia! Mamma sier at jeg ser så glad ut på bildene derfra, og jeg lurer litt på om jeg egentlig er født i feil land i forhold til hvor behagelig det er med ca 40 grader. En del av meg (den mindre fornuftige) skjønner ikke hvorfor jeg ikke har vært en hel sommer på et sånt sted og jobbet. Så kunne jeg brukt hele dagen som Pirat Prinsesse!

Her er et bilde av dem jeg ville jobbet med:

Den andre delen av meg (akkurat ja, den mer fornuftige) skjønner at det var lurt med jobb med en gang, og at jeg nå som jeg har leilighet ikke bare kan reise av gårde i tre måneder. Men da virker det også som at en mulighet i livet mitt har forsvunnet, og det liker jeg ikke. Greit nok at jeg har blitt hele 100/4, men det får da være grenser?

Her er et bilde av den største grunnen til at jeg blir hjemme i moderlandet:

Sånn til sist: Hvis noen vil bytte nese med meg, eller evnt bare innholdet i nesen (urgh…) så er det bare å hyle ut!

Alle mennesker trenger nok å føle at de hører hjemme et sted. Jeg har vært misunnelig på broren min i mange år, fordi han har en helt fantastisk vennegjeng som har hengt sammen siden tidlig videregående og som fortsatt samles på første juledag bl.a. Jeg har aldri hatt EN gjeng, og på mange måter er det også fint, men jeg mangler vissheten om at typiske samlingsdager ordner seg fordi jeg i det minste vet hvem jeg skal være sammen med. Helst vil jeg samle alle vennene mine i en haug og sørge for at alle jeg liker er med på alt som skjer, DET hadde vært krem!

Heldigvis har jeg et lag, et lag der alle er helt forskjellige og veldig like på en og samme gang. Dette laget gjør Mounted Games verdt å satse på, jobbe med og ikke minst å stå opp tidlig for å konkurrere en helg i øspøs regnvær, og jeg er så glad for at jeg får være en del av laget til disse nydelige jentene (og guttecrewet vårt!) <3 Jeg gleder meg til en ny sesong som Raptus, jeg gleder meg til oppbyggingen før sesongen og kjøreturene hjem med konstant latterkick fordi alle er så slitne til tross for at vi er oldisungdommer og legger oss klokken ni. Selv om vi kanskje ikke er så mye sammen som vi var før, eller gjerne skulle ønske, er det noe med det å vite at de andre er der for deg når du trenger det. Så får vi heller ta det igjen når vi har blitt pensjonister på ordentlig, og sitter i hver vår krok på Tangen med strikketøyet og snakker om gamledager og gamle eventyr.

Og siden jeg ikke er halvparten så flink som Cathrine, så får dere se et av hennes i steden:

Pepita og jeg dro av gårde på leietur sammen med to hester fra nabostallen. For å komme seg opp i skogen hos oss må man først gå over en bilvei, akkurat der det går over fra 60 til 30 sone. Rett over veien går det bakke opp og ned over en haug, og på andre siden der er det en sti med jorder på hver side. I dag var det en DIGER skurtresker på det ene jordet, rett ved siden av stien. Normalt er ikke dette noe pes med Pepita, men siden hun har stått i over en uke og har minst 300 kg ren energi som venter på å få utløp var hun særdeles skeptisk til denne tingesten. Ikke på langt nær så skeptisk som de to andre vi hadde med oss da, som gikk helt fint helt til vi var like ved maskinen og han som satt inni bare fortsatte å kjøre mot oss uten en gang å tenke på å sakke farten. Tror du det hjalp da vi plutselig hadde to panikkslagne, svære hester og en nervøs liten ponni? Neida, han bare ga gass og fulgte ETTER den hesten med mest panikk som var på vei i full fart hjemover!

Jeg fatter ikke at det går an! Det hører med til historien at vi vet denne mannen er hestevant, og uansett er det ganske lett å se at en hest er redd når det spretter rundt som en sprettball på stive bein, med hodet rett i været og ørene på stilker. Det er også relativt vanskelig å se alderen på de som sitter oppå der under ridehjelmen, ikke at det egentlig spiller den helt store rollen i bunn og grunn, men TENK hvis det hadde vært hestepasseren min på 11 som satt oppå en panisk hest som bare ble mer og mer skremt fordi han kjørte etter den med et kornsprutende monster? Nevnet jeg den bilveien? Hva hvis hesten hadde tatt helt av og løpt under et tre med lave greiener? Jeg kan love dere at en hest med panikk ikke tenker mye på den som forhåpentligvis fortsatt sitter oppå! I værste fall kunne både hest og rytter blitt alvorlig skadet, om ikke drept. Jeg er kanskje overdramatisk nå, men noen må jo tenke litt sikkerhet når denne sjåføren nekter plent. For han, han kjørte helt ned til jordet, snudde og kjørte litt frem, men rygget tilbake mot den skremte hesten så snart den turte å nærme seg litt igjen. Da hesten fikk en foss av korn mot seg var det nok for dens vedkommende, og skurtreskermannen satte snuta i vår retning for å skremme våre hester enda mer. Fram og tilbake, kjøre litt frem og rygge tilbake mot hestene. Hadde han her lagt igjen hjernen hjemme? Kanskje jeg skal kjøpe en kikkert til han, for de øynene kan hvertfall ikke fungere noe særlig. I steden for å fjerne beinet fra gassen i kanskje et halvt minutt sånn at vi kunne skritte rolig forbi resulterte dette i at jeg blei sparket i beinet og ryggen av den hesten som var mest redd, ikke hardt… men han kunne truffet hodet mitt.

Til syvende og sist hadde vi en koselig gåtur i skogen, om enn med hester som hadde over gjennomsnittet høyt adrenalinnivå. Men jeg syns faktisk ikke det spiller noen rolle. Denne mannen burde håpe han ikke treffer på meg på en stund, for jeg missliker utrolig sterkt folk som setter andres helse (hestene også ja, men om han ikke tenker på dem burde han i det minste ha litt medmenneskelighet) i fare fordi man ikke vil gi noenting av sin tid for å tenke litt sikkerhet.

Kjære Gunnar (for the record: broren min, ikke møkkabonden), hvis du leser dette:

Jeg blir så sint!

Dessuten skjønner jeg godt at de blei redde:

Bildet er høytidelig lånt fra Adressa og er tatt av Mariann Dybdahl. Please let me know hvis jeg skal ta det bort.

Foto: Tine Malterudbakken

Dette blogginlegget er rett og slett tilbakebetaling til Marianne for at hun kom og tok bilder for meg på NM i helgen. Det skal selvfølgelig også sies at det er en helg som det er vell verdt å skrive om, jeg syns jeg skal få lov til å skryte litt når jeg tross alt har vært flink

Foto: Marianne Helleve

Foto: Marianne Helleve

NM par ble arrangert på Lefdals rideskole i Horten, bare en bitteliten kjøretur (eller litt lenger ridetur om du vil) fra stallen til Pepita. Fantastisk! Jeg er så heldig at jeg har verdens beste par-kompis, nemlig Cathrine og hennes drageponni Tilla. Siden Pepita også er en drageponni har vi pardrakter i rødt med gulldrage på ryggen og teksten “dragon rider”. Jeg må bare innrømme med en gang at jeg er fryktelig stolt av den drakta, og av å ri sammen med en så fantastisk bra dame! Ikke bare er vi ganske like, men ponniene våre passer sammen de også. Pepita er egentlig litt redd for hester i full fart, men at Tilla i tillegg ser ut som hun er i krigen og skal drepe henne, DET gjør ingenting! Hallo, det er jo bare Tilla!

Foto: Tine Malterudbakken

For alle dere mindre hesteinteresserte skal jeg la resten bli så kort forklart som mulig. Vi hadde to fine innledende runder på lørdag, litt nedbør men ingenting å gråte for. Første session på søndag rotet vi fært, men når jeg ser tilbake på det gjorde vi kun noen veldig få feil hver så jeg tror det var mer følelsen av at samspillet ponni-rytter ikke var helt på plass. Uansett, vi tok det igjen med å gjøre det jevnt over veldig bra i finalen og kunne ta med oss seier i B-finalen og 7. plass i Norge hjem som fortjeneste! Hipp, hipp! Da gjorde det ikke så mye at det hadde vært pøsregn hele dagen, Pepitas røde bandasjer var blitt sølegrå og jeg hadde klumper av søle oppover ridebuksene mine

Foto: Marianne Helleve

Foto: Tine Malterudbakken

Jeg digger virkelig å ri par med Cathrine! Det er det morsomste jeg kunne gjøre akkurat nå, når tankene egentlig er mye på mormor og andre ting som ikke er like gøy. Så tusen takk for at du er så fantastisk Cathrine! Og tusen takk til Vilde som var med og hjalp hele helgen. Takk til fotografene mine, men aller mest takk til verdens besteste drageponni som gjorde sitt beste helt til siste race da hun var kjempesliten, våt og skitten

Foto: Tine Malterudbakken

Og til slutt, noen bilder av hvor enkelt det er å ri sverd og mug shuffle på en ponni som er livredd for sverd og stein gærn i kopper:

Foto: Marianne Helleve

Ganske livredde begge to!

Og jeg orker ikke fikse sånn at denne layouten blir ordentlig akkurat nå, live with it!

Heldigvis går alt nå bra etter forholdene, Karen er forslått og ponnien våknet til livet igjen og skal røntges i dag. Henriette har operert for milt- og leverskader, punkterte lunger, ribbeinsbrudd og albuebrudd, kuttet under øyet og har hjernerystelse. Hun har blitt holdt i kunstig koma, og hele GamesNorge venter nå på at hun skal våkne igjen. En helt grusom hendelse som har brent seg inn i hjernen min, og som får det til å vri seg inne i meg når jeg ser det for meg igjen og igjen. Det er helt umulig å konsentrere seg om noe som helst annet, facebook sjekkes hele tiden etter oppdateringer og jeg krysser fingre og tær for at alt skal bli fort bra med alle som er innblandet.

Jeg håper dette kan minne oss alle på at vi driver med en farlig sport med stor hastighet på noe som faktisk er egne individer. Ulykker skjer, det er ingens feil, men det får ting til å bli satt i et helt annet perspektiv. Det er plutselig ikke så veldig farlig at jeg fikk C på muntlig eksamen.

Selv ser jeg sånn her ut etter helgen:

et langt blåmerke på armen, som jeg ikke ANER hvor kommer fra

Pepita tråkket på tåen min, jeg tror den er brukket

Ingen av høyreskoene mine passer...

Henriette og Karen, jeg tenker masse på dere hele tiden! <3

De siste dagene har vært helt fantastiske værmessig, og da tenker jeg IKKE på at det er såpeglatt ute og både bilen og jeg seiler i alle retninger. Nei, det er nok mer det at det har begynt å bli mildt i lufta, jeg hører fuglesang på vei til skola og merker at energien vender tilbake fra vinterdvalen! Jeg gleder meg masse til Hemsedaltur neste helg, men når jeg kommer hjem kan det godt være bart her for min del. Det hadde vært så deilig å ha litt mindre tykke sko, for ikke å snakke om litt mindre lag med klær i stallen!

Merker at jeg får mer overskudd av sol og varme, i dag klatret jeg til topps på en ny rute i klatreveggen og tok en annen på led for første gang etterpå! UTEN å bli redd! Og ponnien er fantastisk, i tillegg til at det er fantastisk å ha Jessi i stallen sånn at vi kan trene sammen

Tror Pepita også koser seg med vår!

Hemsedal!

Obligatorisk vintertur til Hemsedal med studentsamfunnet, denne gangen også for å besøke bestekompis Tommas Selv om det var mer liv forrige året hadde jeg noen utrolig kule dager og blei kjent med enda flere fantastiske mennesker; bl.a. Morten! Denne turen kommer jeg til å savne når jeg ikke er student lenger, men det går selvfølgelig an å kjøre opp seinere i helga og møte alle kjente og kjære.

Games

Begynte sesongen med å ri for Oslo MGA, men med skadet ponni etc gikk motivasjonen min rett i kjelleren og jeg bestemte meg for å bare ri par med Jessi resten av sesongen. Vi red to stevner, et der Pepita tok helt av og bare ville være sammen med Tilla, og et der vi kom oss til a-finale! Tror det var lurt av meg å “ta fri” så mye som jeg gjorde, jeg er mye mer motivert igjen nå! Bare hesten blir frisk i beinet er jeg klar for hardtrening!

Studentlivet

I løpet av våren gjorde jeg meg ferdig med bachelor i økonomi, og begynte på årsstudiet i engelsk da høsten sto for døren. Jeg brukte samfunnsmedlemskapet på å nyte billigere Slottsfjellbillett og koste meg på min aller første festival. Fra å ha ett styreverv i samfunnet var jeg plutselig engasjert i bygging av nytt studenthus, rekruttering til skola for ikke å snakke om to styreverv i UKA11. GØY! Beste konserten vi arrangerte i 2010 var helt klart Bjørn Hellfuck for min del, samt konserten med Poporn Radio på Halloween Den kommende UKA fikk meg mer gira en noengang.

Pedro og Ronja

Stakar bilen min <3 Problemene startet allerede på vinteren og etter flere dødsfall og gjennopplivningsforsøk ble det til at jeg kjøpte ny bil. Da jeg kom hjem med Ronja startet Pedro like bra som i ungdommen… Så en kort stund hadde jeg to biler, men da Ronja røyk registerreima på vei til Green Day konsert fikk Pedro en hel sommer alene med meg. Da det var tid for EU-kontroll viste det seg at det var minimalt med håp, og Pedro ble solgt med tungt hjerte og mye tårer. Heldigvis var superkule Ronja tilbake fra en sommer på verksted.

Borte bra…

Selv med jobb i Handelsbanken på våren, jobb på Dolly om sommeren, engasjement, eksamener, ponni og biler fikk jeg mulighet til å forflytte meg litt over landets grenser i løpet av året. Første turen var til Sicillia med Kaja og senere på sommeren dro jeg til Tyskland for å hilse på Mina for første gang. Laholmen fikk i år igjen besøk av fadderstudenter og jeg var en tur i Paris med mamma. Til tross for at vi nesten regnet bort overlevde vi begge to og kunne reise til Tyskland for å feire dåpen til Mina i desember.

Sist, og minst, men absolutt det viktigste fra 2010!

11. juni ble Mina født. Min første niese, og verdens søteste! Jeg er prototypen på stolt tante og skulle gjerne brukt alle pengene mine på å kjøpe søte ting til henne. Gleder meg til å se henne vokse opp

Fryktelig bra år, spør du meg! Sånn når jeg ser tilbake på det vil jeg helst bare ha tilbake bilen min, så ville det vært picture perfect. Takk til alle menneskene mine som jeg er så glad for at jeg kjenner, og for alle jeg har blitt kjent med i 2010 Vi skal ha det minst like bra i 2011!

Randomly tatt ut av bilvindu, fine Farrisvannet

Ellers var gårsdagen den beste nyttårsfeiringen jeg har vært med på noen gang For en gjeng! Og i dag flytter Tilla og Jessi til Roberg! Hurra!

Alle bildene er linket til orginalversjonen på flickr

Vi tok med oss litt av vinteren hjem

Jeg håper jeg alltid husker på hvor gøy det er å være på kose- og oppdagelsestur med hun lille, nydelige <3